PENGA RÅR
Jeg husker fortsatt den dagen jeg innså at det ikke var statsministeren som tjente mest i samfunnet vårt. Jeg kunne ikke tro det. Hvem andre gjorde en viktigere jobb?
Debatt - dette innlegget gir uttrykk for skribentens eigne meiningar.
Det viser seg at de som gjør en viktigere jobb (i alle fall i følge dem selv) driver med noe som heter verdiskapning. Også kjent som å handle aksjer. De heter ting som Spetalen, Rimi-Hagen og Witzøe. Og i denne valgkampen gjorde de for alvor sitt inntog i politikken.
240 millioner samlet partiene inn i denne valgkampen. En kvart milliard hadde de til å bruke på flygeblader, merch og annonser. 130 av de millionene ble samla inn på høyresida, 110 på venstresida. I tillegg ble det brukt flere millioner fra såkalte folkeaksjoner, som selv reklamerte, og da særlig for å fjerne formuesskatt.
Der høyresiden har sine rike onkler, har venstresiden LO som pøser inn penger i valgkampen for å påvirke deg og meg. Høyresiden kritiserer venstresiden for at LO har for mye innflytelse på deres politikk. Mens venstresiden kritiserer høyresiden for å være kjøpt og betalt av sine rike onkler.
Men er det så farlig da, tenker du kanskje. Det gjør da vel ingenting at de som har penger, enten det er organisasjoner eller privatpersoner bruker dem på politikk. Til det vil jeg svare med et spørsmål tilbake: Hva handlet egentlig denne valgkampen om? Klarer du å komme på noe annet enn formuesskatt har du fulgt bedre med i timen enn meg.
Og her er vi ved kjernen av problemet. Når vi tillater at folkeaksjoner og rike onkler sponser en valgkamp, får de også lov til å sette agendaen. I dette valget var agendaen formuesskatten. En skatt som 14 % av Norges befolkning betaler, og halvparten av disse betaler under 10 000 kroner. Med andre ord, en sak for de få, preget valgkampen for de mange.
Jeg kunne tenke meg å høre om hva politikerne mente om satsene i lånekassen, om leieforhold i de store byene, om hvordan vi skal forholde oss til USA, og hvordan vi skal få en slutt på krigsforbrytelsene på Gaza. Istedenfor fikk vi ord som arbeidende kapital, og skatteflukt slengt i trynet. Grunnen til det var fordi høyresidens rike onkler skjønte at de hadde flere hundre millioner kroner å spare, dersom de fikk en blå regjering.
Skal vi unngå amerikanske tilstander (mye skumlere enn svenske) må vi sette et tak på hvor mye hvert parti kan samle inn i valgkampbidrag.
Hvis ikke er jeg redd for at fremtidige valgkamper fortsetter å bli preget av spørsmål som egentlig kun er relevante for en liten prosentandel av oss.
