Et eventyr i tolv utgaver

Å tørre å rekke opp hånda

Da jeg ble valgt inn i Peikestokken-styret, måtte man rekke opp hånda på et allmøte med alle studentmediene for å bli valgt.

Var du den eneste som rakk opp hånda, ja, da hadde du styreverv!

Enkelt? Nei, egentlig ikke. Jeg var helt sykt nervøs. Kom jeg til å tørre å ta på meg et verv? Jeg, som ikke kunne noe om Volda? Og enda verre – kom jeg til å klare å løfte armen?

Plutselig var det tid for å velge nyhetsredaktør, og vips var hånda mi i lufta. Heldigvis turte jeg det.

Og heldigvis for alle andre som vil være med i Peikestokken, har vi for lengst sluttet med å velge styremedlemmer på den måten. Da jeg søkte som daglig leder, kunne jeg litt mer komfortabelt skrive en søknad – og bli valgt basert på den.

Tolv utgaver

Så jeg endte opp med styreverv i Peikestokken, jeg da.

Tolv utgaver senere har jeg en tjukk bunke magasiner å se tilbake på fra min tid i Volda. Jeg er veldig stolt av alle disse utgavene, som jeg har bidratt med artikler og design til.

Tolv utgaver, tolv brekkhelger og tolv pizzakvelder med bidragsytere.Som jeg har kost meg!

Jeg har vært med både når jeg har hatt god tid, og når timeplanen har vært fullstappet.Det har alltid ordnet seg.En Peikestokken-utgave blir det til slutt – uansett.

Spesielt når man jobber med flinke folk. Og det har jeg vært så heldig å få gjøre.

Fra første artikkel til siste utgave

Gjennom mine tolv utgaver har jeg laget og gjort mye forskjellig. Jeg har fått utvikle alt jeg har av ferdigheter innen skriving, foto og design.

Jeg skal love deg at min første artikkel ikke var like god som min siste – men det er litt av sjarmen med Peikestokken. Terskelen er lav, og du trenger ikke være proff for å få prøvd deg!

Jeg har intervjuet artister, skrevet tullete saker om ting jeg bryr meg om, og viktige saker om utfordringer på skolen.

Hvordan var det å være den eneste på teaterutdanningen i fjor?Og hvordan er det å møtes i Volda – og bli resten av livet?

Dette er noe av det jeg har lurt på, og skrevet om i Peikestokken.

Jeg håper at noen av dere lesere har lest en artikkel i Peikestokken som dere har følt angår og engasjerer dere. Det har vært målet mitt.

Kjærlighetssorg

At det, med denne utgaven, er over for meg og Peikestokken, er en ren kjærlighetssorg.

Jeg vet ikke hvilket stadie av sorg jeg er i nå, men jeg vet at jeg har så mye kjærlighet for Peikestokken – kjærlighet som jeg nå ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av.

Takk til Peikestokken: - for alt jeg har lært,- for alt jeg har fått gjøre,- og for at den er den kuleste studentavisen noen sinne!

Min oppfordring er enkel. Bli med! Tør å være den som rekker opp hånda (metaforisk) – og skriv en søknad til Peikestokken!